Kari Bremnes все тексты (слова) песен, переводы, видео, клипы

Alle vet at terningen, den er fikset.
Alle krysser fingre kaldt og kjapt.
Alle vet at krigen nå er over.
Alle vet de snille, de har tapt.
Alle vet at alt var avtalt spill.
Den som er rik får mer og mere til.
Det er sånn det er.
Alle vet jo det.

Dagen e sløret du ikkje kan trekke telside
Sydd av et dunkelt stoff bare du kan se
Du kan ikkje komme igjennom og ikkje forbi det
Og ingen kan låne dæ hjelp te å rive det ned

Og du har ikkje lenger sikt I den dagen du vandre
Og du kan ikkje kaste det store gardinet a
Du e fremmed I dagen og dagen kan ingen forandre

Det er to menn to menn i verden
Der bestandig krysser min vei
Den ene er ham jeg elsker
Den annen elsker meg
Den ene er i en nattlig drøm
Der bor i mitt mørke sinn
Den andre står ved mitt hjertes dør
Jeg lukker ham aldri inn

Denne veien tar mæ dit vi va

Og te tid vi aldri meire kommer

Bildet som har åpna sæ i enden,

blande sæ med blåbærlyng,

Det kunne skjedd
Det må ha skjedd
Det skjer jo nu
Et anna sted
Det kan jo skje
En anna gang
Litt lenger fra
Litt nærmare

KARI BREMNES Dine Øine .
Stå op på Tuen så kan jeg se ind i dine øine
Du er høiere end jeg - jeg står op på Tuen,
så jeg kan se ind i Dine øine
Hvor bleg Du er i maaneskinnet og hvor
Dine øine er mørke - De er så store at de
dækker halve himmelen - Jeg kan næsten
ikke se Dine træk - men jeg skimter Dine

Eg veit i himmerik ei borg
Ho skin som soli klåre
Der er kje synder eller sorg
Der er kje gråt og tåre

Eg er ein fattig ferdamann
Må mine vegar fara
Herfrå og til mitt fedreland

Æ Hadde vorre ute
Æ Va full av vin og prat
Æ Va moden for en taxi
Æ Har alltid vorre lat
Det va ingen bila ledig
Alle taklysan va sløkt
Sekkert snakka litt for mye
Sekkert flira litt for høgt

Engang hadde æ en elsker i Berlin
Sa ei eldre dame høgt ved nabobordet
Han hadde stemme som en gammel fiolin
Og han snakka te mæ med den herregud
Det hete visst å falle for en mann
Men æ tok retning himmel
Æ Flaug og æ flaug høgt
Det va'kj e nå fornuft i det vi gjorde

En sang fra andre sia
Av fortvilelse og sorg
Skal følge dine gater
Og finne dine torg
Skal nå deg med en ømhet
Forunderlig og trygg
Skal legges som ei
Kappe omkring din bøyde rygg

Æ Kjenn han ikkje godt
Og det behøv æ ikkje heller
Han snakke med en stemme
Som æ syns æ kjenn igjen
Vi møtes innimellom når det handle om musikk
Nu kjøre vi i mørket gjennom gaten i Athen
Og det e gate med uleselige navn
For æ kan ikkje det greske alfabet

De eies fremdeles av natt når alarmen går
Drømmen har ennu feste I ansikt og hår
Prinsessa I berget det blå
Må slutte å spinne og begynne å gå
Og risen som ikkje har hjertet på plass
Må gi gass

En morra har bortvendt ansikt og smak av savn

Glem ikkje de dagan som e lett
La dem ikkje bare fly i fra deg
Sånn at alle tunge står igjen
Og du trur at bare de vil ha deg

Glem ikkje
Glem ikkje
Glem ikkje

Æ Veit akkurat kordan æ va
Og æ va ikkje god
Og æ huske dessverre presis ka æ sa
Og æ skjønne jo koffer du dro
Men æ kan ikkje tru at du trur
At æ meinte det sånn
Og æ angre av heile mett hjerte
Det veie et tonn

Gå ikke inn i huset
Her har en heks sitt hjem
Fra hennes grønne øyne
Slår ilden farlig frem
Bak ved panel og døre
Er grå gespenster skjult
Der lyser andre øyne
Så marekattegult

Æ hadde bestandig den drømmen
Da æ va ei lita pia ved en diger fjord
Om å få komme med ei hurtigrute
Dit æ engang skulle

Særlig om kvelden, når hurtigruta ropte langt derute fra
Og sa ho va på nord
Og æ sprang ned på kaia for å se

Hvis du kommer tebake en dag
Vil du komme som venn
Vil du komme som dommer og Gud
Eller komme som barn igjen
Vil du komme på sykkel
Så kjortelen står etter dæ som et seil
Vil du komme te han som e fremme forlengst
Eller ho som går feil

Kordan vil du huskes
Som en hage
Purpuralunrot og kaprifol
Campanula lilje prestekrage
Skvalderkål og høymugle og hornfiol
Skiftevis i skygge og i lys
Sein ett år men neste sommer først
Hjem for sleipe snegla og for makk

Min mor og far var glade gaten lang
Gikk de som muntre børn hinannen nok
Og det var søndag alle fliser sang
Av smellet fra min fars spasererstokk
Min mor var ung det så jeg aldri før
Hun bar sin lyse kjole som til fest
Hun åpnet Søndermarkens tremmerdør
Og lo mot sommerdagens lette blest

Litt happiness kan ikkje skade
Han så mæ inn i øyan da han sa det
Æ Venta på det neste han sku si
Han jobbe for å få mæ blid
Han jobbe for å få mæ fra å deppe
Som æ va ei løype han må preppe
Bruke usannsynlig mye gass
Kan han ikkje melde pass

Mitt hjerte hamrer og hamrer
Sånn ville det aldri stanse
Det gjør ondt å høre din latter og ondt å se deg danse

Allikevel går jeg ikke
og lidelsen er en lenke
der bringer hinn magiske vellyst lykken aldri kan sjenke

I saw that she was rather young.
She was standing at the counter of a dusty old arcade.
She must have weighed at least 200 pounds,
But everything she sold was slim and finely made.
I'd seen nothing so enchanting for so long.
This was Montreal, I was hiding from the rain.
She wore black fingernails and went right into a song,
As she slowly came to me with this refrain:

Det e kommet nåkka nytt imellom oss
Nåkka som vi ikkje kan forklare
Trur du at det bære e et blaff
Trur du vi kan få det te å vare
Kanskje e det nåkka vi har hatt
Nåkka som vi langsomt gikk ifra
Uten at vi skjønte ka som skjedde
Uten at vi vesste ka det va

Snur de sæ nu
Kan de se oss heroppe
En sølvfarga fuggel i fart
Bittesmå hus
Trådsmale veia
Et Oslo som dukkebykart
Og så stig vi igjen
Og så kjenn æ mæ svimmel

Æ Syns det kan bli for mye
Æ Syns ikkje det kan bli nok
Æ Har prøvd å gå aleina
Æ Har prøvd å gå i flokk
Æ Har prøvd å skli igjennom
Æ Har prøvd å leve sterkt
Æ Har prøvd å komme unna
Æ Har prøvd å komme nært

I always trusted my protection
Such a long time to be sheltered, to be safe
I always trusted my protection
Always, always

I was a Sunday's child
Forever walking in the sunlight
Tender voices, loving hands, a coat against the cold

Æ Har en venn som søng
Ho hete Rim
Du glem ikkje den stemmen
Har du hørt den
Den høres ut som tusen a'r
Og som en grønn arabisk va'r

Ho har et lite hus i Nazareth

Du som sir at kjærligheten
E ei elv som drukner alt
Du som sir den e en hunger
Et åpent sår med salt
Du som sir at kjærligheten
E en kniv som lar dæ blø
Du tar feil
For kjærligheten e en blomst

De satte det opp samme året æ kom
fyret ved Tornehamn
Båtan behøvde lys
så de ikkje gikk feil
Malmen sku frem over Troneträsk, Syvmilssjøen,
der vika va djup og farlig for åra og seil
Det va norskan som bygde de båtan
åttring og fembøring mest

Æ Kan tyde alle tegn åjo æ kan
Dine tegn igjennom lys og jord
Æ Kjenn at det e du æ kan bevegelsan
Varmen e vidunderlig og stor
Kommer for å åpne for å gjøre ny
Kommer som en vekkelse i grønt
Kommer i et sommerkjolestunt
Joda æ vil vente æ har venta før

Sorgen og gleden de vandre til hope
Lykke og ulykke ganger på rad
Medgang og motgang hverandre til rope
Solskinn og skyer de følges og ad
Jorderiks gull er prektig muld
Himmelen er ene av salighet full
Alle ting har sin foranderlig lykke
Alle kan finne en sorg i sin barm

Veit at det e seint
Vente ikkje svar
Du e sekkert sovna uansett
Sku ha gått og lagt mæ
Sett nu bare her
Sov du
eller e du der

Du e ikkje en du e mange
Du e lag på lag på lag på lag på lag
Du e ikkje en du e mange
Du e lag på lag på lag på lag på lag
Av glemsel og erindring
Av pine og av lindring
Av folk som har gått før
Av dåpskjoler og sørgeslør

De Mottes Pa en reise
Pa en reise over land og jord
Og dette va for lenge lenge sia
De skulle ikkje hjem de skulle ut
Og folge fremmed spor
Til ukjent plass og hemmelige stia
Sa motte de hverandre
I en sliten rod kupe